Da Robert Wyatt ringte David Gilmour og inviterte han til å spille under Meltdown-festivalen, var ikke Gilmour sen med å svare ja. Under telefonsamtalen fikk han en ide om at han skulle benytte seg av et lite band. Kun cello, piano, bass, gitar og et lite gospelkor. Etterhvert fikk også en trommeslager plass i den snevre, men spennende og muligens gode ideen. Snakk om nedstripping i forhold til hva David Gilmour har gjort tidligere! Men hvordan låter dette? Kan magien fra Pink Floyd, med sine bombastiske show, overføres til noe som kan sees på som et relativt nakent konsept? Døm selv. Resultatet fra Meltdown og Royal Festival Hall kan altså nå sees på en nylig utgitt DVD ved navn David Gilmour In Concert.
Etter å ha sett denne DVD'en noen ganger, sitter jeg fortsatt igjen med en underlig følelse. Det er ingen tvil om at jeg heller ville vært på en Pink Floyd- konsert, og jeg får flere frysninger av å se min kjære, men utslitte PULSE-video fra den siste Floyd-turneen. Men det vil ikke si at jeg ikke synes dette er bra. Det er bare annerledes... Å høre Shine On You Crazy Diamond, kun fremført av en Gilmour med sin akustiske gitar, med hjelp fra Dick Parry på saxofon på slutten, er rimelig uvant.
Skal man nyte dette, må man omstille seg. For all del: ikke forvent lasere og saftige soloer! Dette er noe en grahåret og småtykk Gilmour gjør for å glede seg selv. Det er åpent, ærlig, behagelig og til tider ganske så vakkert. Det er musikk fremført av en aldrende mann, med et voksent og reflektert sinn. En mann som ikke lenger ønsker å bruke all sin tid på musikk, men som åpenbart fortsatt elsker sin hobby. Absolutt alt tyder på at Gimour er ferdig med omfattende verdens-turneer, og han mener selv at Pink Floyd ikke lenger har noe å bevise. Da tar jeg gjerne til takke med det han nå driver med. Det han gjør, blir gjort med stil, og ingen kan klandre Gilmour for ikke å være nytenkende. Flere påstår at dette er introduksjon av en ny musikksjanger, såkalt kammerrock.
Låtvalget er uten tvil spennende. Shine On kjenner de fleste av oss, men jeg tviler sterkt på at du har hørt en lignende versjon. Wish You Were Here holder seg fortsatt like godt, og gjør seg bra med dette bandet. Comfortably Numb er et av numrene som skuffer. Gilmour spiller riktigbok elektrisk gitar på soloene, men det låter bare som en skygge av originalen og de versjonene som er gitt ut live. Denne sangen skal spiller med kraft, og jeg vil aldri like en rolig kose-versjon som vi her blir presentert for. Giilmour har også børstet støv av Fat Old Sun, som er nydelig fremført. Han har også funnet fram noen gamle Syd Barrett-låter, og den jazz-inspirerte versjonen av Dominoes er en av DVD'ens høydepunkter. I tillegg får vi stifte bekjentskap med en ny sang. "Smile" er en trivelig og fin liten sak, der Gilmour kone Polly Samson har skrevet ord til musikk som Gilmour har laget. Denne blir helt sikkert å finne på soloalbumet som Gilmour håper å bli ferdig med iløpet av neste år. Den utgivelsen vil nok være preget av dette rolige musikklandet han befinner seg i for tiden. Moro er det også at Rick Wright fra Pink Floyd er gjesteartist under konsertene i Royal Festival Hall. Hans sang Breakthrough fra Broken China (1996) er rett og slett nydelig, både på plate med Sinead O'Connor på vokal, og under konserten der han selv synger.
Bonusmaterialet er et stort pluss ved denne utgivelsen. For alle oss gitarister som setter Gilmour høyt, kan vi studere hans teknikk på seks av soloene. Gilmour sa noe som "for all the guitar anoraks out there who want to follow my fat little fingers at work." Vi får også et innblikk i forberedelsene av disse konsertene, gjennom en hjemmevideo som ble filmet av Polly Samson under øving. "High Hopes Choral" er et fantastisk klipp. Skru opp volumet på anlegget, og nyt! De 3 bonussangene er også bra, spesielt Sonnet 18 av Shakespeare med musikk av Michael Kamen. Muligens det vakreste som er å finne på denne utgivelsen.
Dette er en fin utgivelse, som jeg allerede har fått et forhold til. Skal jeg beskrive den med 1 ord, må det være "koselig". Savner nok mer trykk på noen av sangene, men jeg må bare godta konseptet. Gilmour viser seg fra en ny side, og vi er vel mange som har ventet lenge på noe nytt fra denne fronten.
Det kan virke som om Floyd-gutta begynner å bli gamle. Roger Waters beholder fortsatt trykket, men synger om kjærlighet. Gilmour har funnet et lite trivelig land, der han lykkelig vandrer videre med sine akustiske gitarer. En del av fansen nekter å følge gutta videre, og fortviler, mens den andre delen av fansen godtar en naturlig utvikling, selv om det kan være litt tamt og kjedelig til tider. Jeg anbefaler at du prøver deg på det siste. Selv om du sannsynligvis møter litt motstand i deg selv....
Track listing:
1. Shine on You Crazy Diamond Parts 1-5
2. Terrapin
3. Fat Old Sun
4. Coming Back To Life
5. High Hopes
6. Je Crois Entendre Encore
7. Smile
8. Wish You Were Here
9. Comfortably Numb
10. Dimming of the Day
11. Shine On You Crazy Diamond Parts 6-8
12. A Great Day for Freedom
13. Hushabye Mountain
14. Dominoes
15. Breakthrough
16. Comfortably Numb
David's band consists of the following musicians:
Michael Kamen - piano and cor anglais
Chucho Merchan - double bass
Caroline Dale - cello
Dick Parry - saxophone
Neill MacColl - acoustic guitar
Nic France - percussion
Gospel Choir led by Sam Brown
DVD Extras:
Home Movie - This mini DV footage shows David in his home studio rehearsing with the gospel choir.
High Hopes - choral version performed by the choir at the Royal Festival Hall.
Lyric Sheets - lyrics for all of the songs performed in the concert.
Spare Digits - six guitar solos from the performance focusing on David's fingers, showing in detail his famed soloing.
Miscellaneous - Three bonus songs recorded and shot at various different times: Don't, I Put A Spell On You, and Shakespeare's Sonnet 18.
Tekst - Eivind Mørk Engdal