Famililien var ikke spesielt musikalsk, men han har selv sagt at etter at han så "The Beatles" på "The Ed Sullivan show", var han ikke i tvil om hva han skulle drive med. Familien, spesielt faren, var ikke særlig begeistret for de musikkgreiene, og Bruce har kanskje sagt det best selv fra scenen: "In my house there were two things that were unpopular, one was me, the other was my guitar". Selv skildrer vel Springsteen oppveksten sin, i konstant opposisjon, best på introen til "The River" (fra "Live 1975-85").

Han begynte karrieren i "The Castilles", et band som spilte inn en singel. Bandet ble oppløst da trommeslageren omkom i Vietnam. Han fortsatte i "Steel Mill", et band som ble mektig populært på østkysten, de spilte en en slags tung bluesrock, en slags forgjenger til heavy-metalen. Det var på den tiden han begynte å samarbeide med Steve Van Zandt, en person som senere skulle bli viktig, både som samarbeidspartner og venn. Han begynte også nå å bli kjent som en meget dreven gitarist; "The fastest guitarplayer in Asbury Park".

Etter "Steel Mill" fulgte to kortlivede band først timannsbandet "Dr. Zoom And The Sonic Boom" deretter det noget nedtrimmede "Bruce Springsteen Band". Begge disse bandene besto av folk som senere skulle utgjøre "The E-street Band".

Bruce Springsteen og Nils Lofgren

I 1971 møtte han Mike Appel, som ble mangeren hans, og han skaffet Springsteen en audition hos den legendariske talentspeideren John Hammond (kjent som mannen som oppdaget Bob Dylan). Det var han som signet Springsteen til Colombia. På denne tiden lette plateselskapene desperat etter en artist, som skulle bli den "Nye Dylan", og med sine ganske kraftige ordflomtekster passet nok Springsteen innunder denne betegnelsen. Dette var også det som nesten skulle bli døden på ham som plateartist.

I begynnelsen av 1973 kom debuten "Greetings from Asbury Park, NJ", en plate som var veldig preget av de nå hadde funnet den "Nye Dylan". Men selv med hjelp av Colombia's massive reklame kampanje og rimlig god kritikk, så floppet platen og solgte kun 25000 eksemplarer. Litt morsomt er det at det er en mengde kjente artister har valgt sanger fra akkurat denne platen til å spille inn covere av, deriblant David Bowie, og Manfred Mann's Earth Band. Sistnevnte spilte inn hele tre låter fra denne platen, der "Blinded By The Light" ble en kjempehit for dem.

Allerede ni måneder senere i November, kom oppfølgern "The Wild, The Inocent and the Estreet Shuffle". Denne ga et noe klarere inntrykk av hva som skulle komme senere, men den levde på ingen måte opp til konsertene, som nå begynte å bli hans varemerke. Denne platen solgte likevel ikke mer enn forgjengeren, og det var på denne tiden rykter om at Colombia ville droppe han, men i 1974 skrev den kjente rocke-kritikeren Jon Landau en anmeldelse fra en konsert i Boston, der han kom med den udødelige uttalelsen: "I have seen the future of rock'n'roll, and its name is Bruce Springsteen". På denne tiden tok Mike Appel Springsteen med seg inn i studio igjen for å spille inn en ny sang kalt "Born To Run". Ni måneder senere ville de slippe den som en singel, men Colombia mente den var for lang og ville ikke gi den ut. Mike Appel tok saken i egne hender og sendte taper til forskjellige radiostasjoner som begynte å spille den, og den ble en hit helt utenom "systemet". Dette gav Springsteen fornyet tillit, og i 1975 kom hans tredje album kalt "Born To Run".

Under innspillingen av denne, hadde det oppstått alvorlige gnisninger mellom Springsteen og Mike Appel, og når turnen var over, så saksøkte Springsteen sin manager, og hyret samtidig inn den nyfunnene vennen Jon Landau som manager og produsent. "Born To Run" var en hit, og turneen som fulgte, brakte Springsteen ut av den skyggen han hadde vært til da. Men det skulle drøye helt til 1978 før neste plate "Darkness On The Edge Of Town" kom ut. Og det var her hvor The E-street Band for første gang kom til sin rett i studio. Dette var også første platen hvor Steve Van Zandt ble involvert, og på neste plate, den doble "The River", som kom i 1980, var han en del av teamet som skulle gjenskape det unike soundet bandet hadde når de spilte live, men som de til da ikke hadde vært i stand til å gjenskape i studio. Det var med "The River" at Springsteen virkelig fikk sitt internasjonale gjennombrudd, og i kjølvannet av platen så fulgte også hans første verdensturne, som blant annet også førte han til Norge og Drammenshallen i 1981. Platen gav også Springsteen hans første singelsuksess med "Hungry Heart" som nådde sjette plass på de amerikanske hitlistene.

Da turneen var over, og det var på tide å følge opp suksessen, valgte Springsteen i stedet i 1982 å gi ut "Nebraska", en samling helt nedstrippede sanger spilt inn på en firespors opptaker hjemme på soverommet. Dette var en samling med sanger som han først hadde forsøkt å spille inn sammen med The E-street Band, men som han til slutt valgte å gi ut som den demoen det egentlig var.

De neste to årene ble tilbrakt i studio med den samme gjengen som produserte "The River", Jon Landau, Chuck Plotkin og Steve Van Zandt. Resultatet er en av verdens mest kjente og kjøpte rockeplater gjennom tidene "Born In The USA". Det var med denne platen at Springsteen virkelig ble superstjerne. Denne platen leverte hele syv singler, og gav han hans største hit noensinne "Dancing In The Dark" som nådde andre plass i USA (bare slått av Prince). Turneen som fulgte i kjølvannet var en av de største gjennom tidene. Turneen var en kjempesuksess, som blant annet førte ham til Gøteborg, der fansen presterte å knekke fundamentet på Ullevi under "Twist and shout". Denne platen viste Springsteen fra sitt mest tilgjengelige noensinne, og tittelsporet er vel den mest misforståtte sangene gjennom tidene, med sitt allsang vennlige refreng, men rimlig dystre verselinjer.

Det var før denne turneen at Steve Van Zandt forlot The E-street Band for å satse på en solokarieere under navnet "Little Steven". Han ble erstattet av Nils Lofgren, som blant annet tidligere hadde spilt med Neil Young.

Supersuksessen ble fulgt opp med boksen "Live 1975-85", som gikk direkte til topps i USA, selv om den inneholdt fem plater.

Clarence Clemons

Først i 1987 fikk man en oppfølger til "Born In The USA". Da ble "Tunnel Of Love" utgitt, men for de som håpet på en oppfølger i samme rettning som "Born In The USA", ble meget skuffet. "Tunnel Of Love" var en rimelig lavmælt affære, med rolige sanger om relasjoner mellom menn og kvinner, et emne han egentlig ikke hadde skrevet om før. Sanger til stor del spilt inn i et hjemmestudio, hvor Springsteen spilte det meste selv, og medlemmene av The E-street Band ble brakt inn for å spille når det trengtes. Senere under turneen kom han til Norge igjen, men denne gangen solgte han ut Valle Hovin. Når "Tunnel Of Love Express" turneen var over, og en seks ukers turne med bl.a. Sting og Peter Gabriel, "Human Rights Now". Da ble det stille. Springsteen oppløste The E-street Band, og flyttet fra New Jersey til Los Angeles, der han giftet seg med en av kordamene, Patti Scialfa, og stiftet familie.

I 1992 kom albumene "Human Touch" og "Lucky Town", de debuterte på henholdsvis på andre og tredje plass på listene, og falt kjapt, og de ble heller lunkent mottatt av både presse og publikum. Men turneen som fulgte i kjølvannet viste at han fremdeles var relevant som konsertartist, og igjen besøkte han Norge og Valle Hovin.

I 1995 kom samle platen "Greatest Hits", som inneholdt fire nye sanger spilt inn med The E-street Band. Den platen solgte meget bra, men som etter sitt forrige gjennombrudd med "The River" i 1980 så gjorde også Springsteen "en Nebraska" denne gangen også. Senere samme år kom hans kanskje mest politiske plate noensinne, den heller rolige, men absolutt ikke kjedelige "The Ghost Of Tom Joad". Mye av inspirasjonen til platen (bl.a. tittelen) kommer fra John Steinbecks Nobelpris-vinnende bok "The Grapes Of Wrath" ("Vredens Druer" på norsk), og tar for seg bl.a. meksikanske innvandrere i Sør-California. Etter denne platen fulgte Springsteens første akustiske turne, der han fokuserte mer på tekstene ved å presentere nedstrippede versjoner av sine kjente låter, deriblant en rolig versjon av "Born In The USA", der teksten virkelig kommer til sin rett.

I 1997 kom fire-cd boksen "Tracks" som presenterte nærmere 60 uutgitte sanger fra hele karrieren. Den skal i følge Springsteen selv vise den alternative veien og ikke den han tok på platene sine. Mange fans er enige om at mye av materialet på "Tracks" overgår mye av det han har gjort som er gitt ut.

Høsten 1998 begynte ryktene å gå om at Springsteen hadde gjenforent The E-street Band, og våren 1999 kom beskjeden alle fans hadde ventet på i ti år, de skulle på turne. Turneen begynte i Spania i april, og dro gjennom Europa, før den endte i Oslo 27. juni. Etter det lå USA for tur, der den startet med 15 utsolgte kvelder på "Continental Airlines Arena" (ca 40000) i New Jersey, og endte med ti utsolgte kvelder i New Yorks "Madison Square Garden". Selv om man kan si at dette var en "cash-in" tur, så har han bevist at han fremdeles evnen til å provosere selv etter 35 år i bransjen. I mai 2000 greide han å erte på seg hele NYPD, med en sang "41 Shots (American Skin)". En sang som omhandler en ubevepnet immigrant som ble skutt av politiet. Så man kan vel kalle ham en legende som kanskje ikke virker så gammel allikevel.

The Estreet Band - past/present Garry W. Tallent Bass 1972-
Danny Federici Orgel 1972-
Vini Lopez Trommer 1972-75
Clarence Clemons Saksofon 1972-
David Sancious Keyboard 1972-75
Ernst Carter Trommer 1974-75
Max Weinberg Trommer 1975-
Roy Bittan Keyboard 1975-
Steve Van Zandt Gitar 1975-83, 1999-
Nils Lofgren Gitar 1984-
Patti Scialfa Gitar, Vokal 1984-

Tekst - Petter Eikeland
Foto - John Munson