Fredagen blei litt amputert for min del. I euforisk lettelse av å ha overlevd femti mil på en vinglete Harley, og i generell lykkerus over å befinne meg blant gamle kjente og gode band, glemte jeg den faste føden for i stedet å konsentrerte meg om den flytende. Dragonforce synes jeg gjorde en grei innsats med tanke på at trommisen begynte to dager før. Dette er et solid powermetallaktig band og jeg tror absolutt dette bandet gjør seg godt på skive. Det var meningen at Tad Morose og Demon skulle være kveldens to høydepunkter for meg. Hvis vi tar mitt særdeles aktive luftgitarspill og det faktum at jeg dagen etter våknet i Tad Morose genser, gjorde nok Tad Morose et kjempegig, uten at jeg egentlig kan gjøre rede for detaljene. Demon på sin side, låt bra de også, og jeg husker i alle fall at "Night of The Demon" drev forbi sammen med skyene. På det tidspunktet hadde jeg nemlig inntatt horisontalen på grunn av seriøse gyroskopproblemer. Balansenerva mi hadde litt vansker med å finne ut av hva som var opp og hva som var ned, om du vil. Heldigvis var jeg blant kjente, og fikk god støtte tilbake til teltet.

Som så mange ganger før, begynte jeg lørdagen som et nytt og bedre menneske. Jeg holdt meg til Cola resten av festivalen, for å si det sånn. Bra var kanskje det, for det var absolutt ikke mangel på band jeg hadde planer om å få med meg. Først ut på lørdag morgen, var norske Arch Nemesis. Bandet gjorde absolutt en fin figur, og selv om det var tidlig for mange, hadde flere tatt turen for å se bandet. Bandet avsluttet sågar sin konsert med "Forelska i Lærer'n", til noen av bandets svenske fans sin store begeistring. Ellers var jeg innom konsertene til Angra og Paul Dianno, Sonata Arctica hørte jeg bare på avstand. Jeg har aldri noe mål om å få med meg alt når jeg er på festival, men Kamelot var i alle fall en banker for min del. Jeg har ikke altfor mye kjennskap til bandets utgivelser, men vokalisten Roy Khan, kjenner jeg selvfølgelig fra Conception. Kamelot gjorde en veldig fin konsert, synes jeg. Bandet har et fint utvalg med gode låter, og de musikalske prestasjonene ligger på et meget høyt nivå. Roy Khan har også en stemme av verdensklasse.

Ellers var jeg innom konserten til Krokus lenge nok til å konstatere at "Tokyo Nights" er den eneste av bandets låter som egentlig har tålt tidens tann. Jethro Tull fikk jeg se nok av til fortsatt å ønske meg en hel konsert med bandet, og Peer Günt fikk bekreftet min mistanke om at bandet låter minst like tøft live som på skive.

Norske Pagan's Mind beviste nok en gang at de er et band av verdensklasse. Bandet spiller en slags Dream Theater inspirert metallhybrid, og har gode låter i tillegg til å være særdeles gode musikere. Det er ikke rent lite spilleglede å spore når disse gutta står på scenen, og konserten står faktisk igjen som en av festivalens absolutt beste for undertegnede.

Queensryche var (selvfølgelig) dagens virkelige høydepunkt for meg, og jeg gledet meg stort til å se litt mer av bandet enn de to låtene jeg rakk i Skedsmohallen i '88. Jeg trodde at Chris DeGarmo var tilbake på gitar, men der trodde jeg tydeligvis feil. Det er selvfølgelig et savn når DeGarmo mangler, men bandet gjorde allikevel en god konsert. Geoff Tate synger kanskje ikke like godt som han gjorde for femten år siden, og Michael Wilton spiller absolutt ikke like godt som DeGarmo, men bra var det allikevel. Bandet spilte mange gamle låter iblandet en og annen nyere, og nostalgifaktoren var høy.

Motorhead er et band jeg har sett såpass mange ganger, at det egentlig ikke knytter seg så mye spenning til dette for min del. Uansett synes jeg bandet låt mye bedre enn de har gjort de siste gangene jeg har sett dem. Gitarlyden var for eksempel tusen ganger bedre enn samme sted i fjor, og Lemmy er nå en gang kongen av tørt mellomsnakk. Lemmy husket for eksempel tydeligvis at Ted Nugent hadde uttalt seg i heller negativt ordelag om Motorhead på fjorårets festival, og han passet absolutt på å la publikum vite hva han synes om akkurat det. Du kan si mye om Lemmy, men en slags hukommelse har han tydeligvis fortsatt i bevaring.

Whitesnake var kveldens hovedband, og selv om jeg har sansen for en del av bandets materiale, synes jeg det kan bli vel mye søtsuppe i bandets tekster. Mellomsnakket til Coverdale var for så vidt enda verre, og det er tydelig at mannen fortsatt har sin virilitet i behold selv om han begynner å dra på åra. Bandet hadde litt for mange individuelle soloer for min smak, og etter en fin versjon av "Walking in the Shadow of the Blues", ruslet jeg mot teltet for å få skjønnhetssøvnen min.

"Another heavy metal day!", som startet på best mulig måte med tysk/norske Masterplan. Det er utrolig hva man kan få til med to deler Helloween og en del norsk vokalist. Jørn Lande synger, som dere sikkert vet, i Masterplan, og det gjør han til gangs. Bandet gir en regelrett oppvisning i hvordan tyskermetall skal spilles, og det var neppe en eneste sjel i et tallrikt publikum som ikke var fornøyd. Bandet har flere perler på spillelista og jeg blir veldig overraska hvis dette bandet ikke kommer til å etablere seg i den absolutte metalleliten i åra som kommer. Spør du meg, er dette mye bedre enn noe Helloween har fått til siden "Keeper of the Seven Keys - Part 2".

Jeg hadde ikke like mye på programmet denne dagen som dagen før, men det vil ikke akkurat si at det er få band vi snakker om allikevel. Y&T synes jeg i likhet med Krokus beviste at de ikke helt lever opp til fordums storhet. Mange av bandets låter blir kjedelige, og bandet hadde også utelatt "Midnight in Tokyo", min ubestridte favorittlåt med bandet.

Ellers gjorde Sepultura som Sepultura pleier…de la konsertarenaen i ruiner. Max eller ikke Max, det er neppe spørsmålet i denne sammenhengen. Sepultura er tøffe som få! Bandet presenterer et godt utvalg fra hele sin karriere, og verken "Arise", "Inner Self", "Refuse/Resist", "Territory" eller "Roots" lar vente på seg.

Blind Guardian gjorde også godt i fra seg. Til forskjell fra på Wacken i fjor, så jeg faktisk bandet denne gangen, ikke bare lysshowet deres. Blind Guardian har fryktlig mange gode låter, og er favorittene til veldig mange av de som var tilstede på festivalen, i alle fall hvis vi skal dømme etter antallet Blind Guardian trøyer på området. Den drøye timen bandet holdt på gikk unna i en fei, og en blei stående igjen med ønske om mer. Det var nesten så man lengtet hjem til Blind Guardian skivene sine.

Jeg fikk også med meg en trekvarters dose Anthrax, og det var på ingen måte nok. Det var ikke lett å forlate bandet til fordel for en plass i fotokøen til Twisted Sister. Anthrax er fortsatt en veritabel energibombe selv om bandet har holdt på i over tjue år. De spilte en blanding av gammelt og nytt, og de som ikke ble overbevist om at bandet fortsatt er i verdensklasse denne kvelden, tror jeg egentlig ikke har noe forhold til metall i det hele tatt.

Sammen med regnet kom Twisted Sister, og sammen med Twisted Sister kom skuffelsene på rekke og rad. Selv om bandet har en rekke koole låter å by på, er konserten preget av tekniske problemer. Mikrofonen til Dee vil ikke spille på lag med han, og for å være helt ærlig, høres det ikke ut som om bandet har øvd i det hele tatt. Det er greit nok at dette er den første av sommerens gjenforeningskonserter, men dette var allikevel for dårlig. Det er ikke akkurat sånn at Twisted Sister spiller veldig avansert musikk, og jeg synes på en måte vi kan forvente at trommisen ikke misser takter, og at gitaristene faktisk klarer å spille de erkeenkle soloene som låtene inneholder. Det var med andre ord et særdeles rustent Twisted Sister vi fikk høre på Sweden Rock. Når Eddie hadde føkka opp soloen i "The Price", for øvrig en solo hvem som helst kunne lært seg å spille etter to måneder øving, en times tid ut i bandets konsert, rant det over for meg og jeg forlot festivalområdet til fordel for et relativt tørt telt.

Selv om Twisted Sister absolutt var en skuffelse for undertegnede, var dette en meget vellykket festival. Det som gjorde aller best inntrykk på meg var faktisk Pagan's Mind og Masterplan, men disse stiller bare først i køen av en rekke fine musikkopplevelser. Jeg gleder meg alt til neste år.

Tekst og foto - Thomas Hansen