Så først, hvordan startet det hele tilbake på Hafslundsøy tidlig 1983?

 

Jørn og Geir hadde allerede et band de kalte Oxygen, som de hadde spilt i siden 1979. De var på en måte allerede litt semi-kjente i Sarpsborg. Bernt og Cato dannet så Arch (som pga av en stavefeil av fyren som laget logoen deres fort blei til Artch). Disse kara så ganske mye opp til gutta i Oxygen. En dag tok Geir og Jørn seg en tur til Artch øvingslokale på Kalnes. De ble meget imponert over det de hørte. Begge banda slet med useriøse medlemmer. Bernt og Cato følte at Artch hadde stagnert, mens Jørn og Geir følte at Oxygen var på vei mot en mer melodiøs sound de ikke var så fornøyd med. Dermed fant Bernt, Geir, Cato og Jørn ut at de skulle slå seg sammen og danne det vi i dag kjenner som Artch. I Påsken ’83 spilte det nye Artch inn 3 låter: ’Get You Down’, ’Harakiri’ og ’Hell’ på en 4-spors opptager.

 

Hvilke inspirasjonskilder hadde dere den gangen? Hvilke band var dere opptatt av.

 

Alt av hardrock som ble sendt på Flimra på NRK. Kiss var vel bandet som alle likte.

 

Bandet hadde den gang en annen vokalist. Lars Fladeby  het han, og deltar vel på et par demoer, samt Musikkmønstring-kassetten fra 1985. Hva hendte?

 

Han hadde ikke de samme klare ambisjoner som oss andre. Bandet visste ikke helt om han var villig til å satse skikkelig. Dermed ble det klart at han måtte ut.

 

Så ble Lars byttet ut med Espen Hoff, som så tragisk mistet livet i en motorsykkelulykke i Oktober ’85. Rakk dere å spille inn noe med ham på vokal?

 

Nei, han rakk bare å være med å øve. Den dagen han døde var han på vei til øvingslokale, og der ventet vi med opptaksutstyr. Men dit kom han jo aldri. Det var ikke før dagen etter at vi fikk vite hva som hadde skjedd. Espen var med i bandet i vår mest thrasha periode. Han var villig til å gi 110%.

 

Deretter fikk dere tak på Eirikur Hauksson, en til da ukjent vokalist i det Islandske hardrock bandet Drysill. Var det dette bandet som fikk dere interessert i Eirikur, eller var det hans opptreden i Melodi Grand Prix som var faktoren som fikk dere til å prøve han? Når flyttet han til Norge?

 

Jørn leste en artikkel i Street Fighter om Drysill. Den gangen var hele metal Norge veldig opptatt av TNT, og Drysill hadde spilt inn en forlenget utgave av TNT-instrumentalen ”Klassisk Romance”, med vokal. I artikkelen kom det også frem at Eirikur var på jakt etter noe mer enn bare å være stjerne på Island. Jørn syns det var ganske kult med heavy-rock fra Island, og bestemte seg for å skrive mannen et brev. Etter noe korrespondanse sendte Artch Eirikur en 2 spors tape med ”Lost Again” og ”Metal Life”. Dermed ble han bandets nye vokalist.

 

Med Eirikur bak mikrofonen gikk turen til London, men en liten demo i lomma. Platekontrakt var målet. Men hvordan gikk denne turen? Dere valgte jo til slutt å spille inn skiva selv.

 

Vi tok med oss de 2 sporene og trasket Carnaby Street opp og ned. Vi besøkte 25 plateselskaper, og fikk et par ”napp”. Men lite konkret. Dermed bestemte vi oss for å spille inn en ferdig skive, for så å kunne ha noe mer å vise til når vi skulle prøve å få platekontrakt. Vi fikk ordnet oss en deal med Borg studio, som ennå ikke var bygd. Vi hjalp til med å bygge studioet, i bytte mot at vi fikk spille inn en hel plate når studioet stod ferdig.

 

Så i 1987 spilte dere inn debut albumet. Da hadde dere allerede fått litt oppmerksomhet i utenlandsk presse, bl.a. i Metal Forces. Tror dere dette hjalp dere til en platekontrakt, eller jobbet dere veldig mye med den biten også?

 

Skiva lå jo høyt på mange heavy-journalisters playlister. Det må jo ha lagt noen ringvirkninger. Men vi jobbet også my mer med dette materialet i studio, før det ble gitt ut av noe selskap. 

 

Tittelen er på noen utgaver av albumet er ”Another Return”, og på andre ”Another Return (To Church Hill)”. Hvorfor?

 

Den amerikanske utgaven har hele tittelen, mens Europa utgaven kun har ’Another Return’. Amerikanerne elsker slike lange mytiske titler. Vi hadde jo også laget et slags konsept rundt navnet, hvor bokstavene A-R-T-C-H stod hor Another Return To Church Hill. Dette syns amerikanerne var tøft.

 

Hvorfor ble Active valg fremfor de andre aktørene. Det er/var jo ikke akkurat det største selskapet. Jeg vet kun om Artch, Mercy og Candlemass fra deres stab.

 

RoadRunner var raskt på pletten og ville signe oss. Bossen deres kom rett fra møte med King Diamond, med første fly og tog til Sarpsborg, og ville ha oss til å signere for 7 skiver. Vi hadde et møte med han på Dickens, hvor han viste oss et kontraktsforslag. Men vi tenkte at hvis første selskapet kunne tilby dette, hva kunne vi få om vi ventet på andre labelers tilbud? Vi hadde ingen erfaring med slikt, så det endte med at vi signet for relativt ukjente Active Records i Europa, og Metal Blade i USA. Det er nok mulig å si at vi her gjorde vår aller største tabbe noensinne. Hadde vi signert for RoadRunner ville nok tingenes tilstand sett litt annerledes ut i dag. Active var et nytt og uerfarent selskap, som ikke varte lenge i bransjen. Og Metal Blade i USA gjorde ikke stort for å pushe oss i det hele tatt.

 

Hvordan ble plata mottatt da den kom ut i 1988?

 

Vi fikk jo glimrende anmeldelser stort sett overalt. Metal Forces gav skiva 100 av 100 poeng. Anmelderen mente at vi hadde gitt ut det beste debut siden Dio’s ”Holy Diver”. Han mente vi garantert var superstjerner innen et ½ år. Kerrang!, metal-bibelen nummer 1 på den tiden, gav os 5K, igjen topp score. Anmelderen mente av hvis dette ikke var det neste store, så visste ikke han en dritt.

 

Gjorde dere noe turnering etter den?

 

Det ble kun med noen få konserter i Norge, samt et besøk på Island. Besøket på Island ble vel noe av det største vi var med på. Der følte vi oss skikkelig som superstjerner, og det gikk opp for oss akkurat hvor kjent Eirukr faktisk var i sitt hjemland. Igjen kan vi nå i ettertid sett at vi skule ha turnert mye mer. Problemet var jo det at det kostet så sinnsykt mye å ha oss ute på veien. Vi drasset med oss et scene show som var mye større enn noe annet Norsk heavy metal band hadde på den tiden, så det ble ikke akkurat innbringende å være på turne.

 

Så i 1991 kom ”For The Sake of Mankind” ut. Hvordan føler dere at den skiller seg ut fra ”Another Return”? Låtmessig, musikkmessig, innspillingsmessig?

 

”For The Sake Of Mankind” er vel et album som låter slik vi ville at det skulle låte. Vi trengte ikke å bygge noe studio for å spille inn skiva (hehe), men vi kunne isteden konsentrere oss om å levere et så godt resultat som overhode mulig. Alle låtene var på plass før vi gikk i studio, og vi var veldig godt forberedt. Vi har kun gode minner om innspillingen av den skiva, og vi er meget fornøyd med resultatet.

 

Hva hendte med plateselskap denne gangen?

 

Metal Blade gav ut skiva i USA, men vi hadde ikke noe distribusjon for Europa. Dermed måtte fans importere skiva fra statene, noe som var veldig frustrerende. Det gikk vel et helt år før skiva ble tilgjengelig i Norge, gjennom Warner Brothers, men da var liksom lufta gått litt ut av ballongen. De som virkelig ville ha skiva hadde allerede importert den fra USA. Ingen av selskapene gav oss noe support, verken med promotion eller turnering. Vi gjorde det lille som ble gjort helt selv.

 

Hvordan blei skiva mottatt i forhold til den første?

 

Det var vel kun gode tilbakemeldinger denne gangen også, men vår musikk var liksom litt død, siden grungen hadde så vidt gjort sitt inntog. Dermed falt vi litt igjennom. Og siden når ikke plateselskapet vårt en gang satset på oss lenger, så satt vi der å skjønte ingenting. Vi var fansen og journalisters top tips for å bli de neste store, men ingenting hendte.

 

Turnerte dere noe etter denne skiva?

 

Vi hadde allerede brukt opp de fleste pengene vi fikk for skiva på en turne i forkant av plateslippet. Og som sagt, Metal Blade gjorde ingen verdens ting for å skaffe oss noen konsert jobber. Dermed ble det igjen kun få spillinger i Norge, samt nok en tur til Island. Der spilte vi for øvrig for det største pulbikumet vi noen gang har stått foran. Rundt 10000 mennesker hadde møtt opp på Break The Ice festivalen, hvor vi åpnet ballet. Igjen fikk vi føle oss som superstjerner, der fansen kunne tekstene, og de andre banda skalv i buksene ved tanken på å spille etter oss (hehe)! Jørn husker at siden de ikke kunne dra med seg alle instrumentene pga vekten, så ble han kjørt til en butikk som kun solgte trommer! Her kunne han vrake og velge i hva han ville bruke. Så ble alt kjørt til konsert stedet for han.

 

Så blei det liksom slutt. Hva hendte?

 

Vel, ingenting egentlig. Det var ingen definitiv slutt. Vi forsatte faktisk og møte opp på hver øvelse, vi bare spilte ikke mer, bare satt og skravlet og drakk kaffe (hehe). Vi bestemte oss for å ligge lavt en stund, for så å ta fatt igjen når grungen var på vei tilbake.

 

Siste konserten var i Desember 2003 i Folkets Hus. Da hadde bandet allerede vært død en tid. Hvordan var det å stå på scenen igjen?

 

Vi fikk en forespørsel om å spille på denne konserten sammen med Witchhammer, Loader or Little Big. Da bestemt vi oss for å la det bli bandets avskjedskonsert. Det var helt klart vemodig å tenke at dette ble siste gangen. Men vi hadde so sagt lugget i dvale så lenge, og Jørn f.eks hadde flyttet, og de andre medlemmene hadde sitt å holde på med, det være seg jobb, familie eller begge deler.

 

 Angret dere noen gang at det hele ”glapp”?

 

Det er klart vi ville at det skulle ha blitt mer enn det ble. Men det føles ikke som det var mye vi fikk gjort med det.

 

Så ble dere invitert til Scream jubileet i 1999, hvilke tanker gjorde dere dere om det?

 

Først og fremst var det en stor ære å bli bedt. Vi visste ikke at folk fortsatt husket oss, så det var litt artig å bli spurt.

 

Hva hadde dere gjort i mellomtiden, og har noen av dere fulgt med i /vært interessert i hardrock miljøet i den tiden dere var borte?

 

Bernt var jo med i ”A Rock ’n’ Roll Adventure” oppsetningen, hvor for øvrig også Gudmund spilte trommer. Eirikur hadde Ren 60, samt et par heavy prosjekter: Matches For Maggie og Wanted. Han har også gjestet på en skive med det svenske dødsmetall bandet Gardenian. Utenom dette har medlemmer av bandet dukket opp i flere lokale ting, som f.eks Break Even.

 

Etter 1999 har det blitt flere konserter, bl.a. i Wacken, USA og diverse steder i Norge. Allikevel kalte dere konserten i Folkets Hus i 2003 for nok et gravøl. Hvorfor? Og også, hvorfor ble den ikke det?

 

Vi hadde vel nok en gang tenkt at dette var så langt vi kunne gå. Vi ville gå ut med stil. Men vi fant fort ut at hvis forespørslene fortsatte å rulle inn, og vi hadde tid, lyst og anledning til å stille opp, så hvorfor skulle vi ikke da gjøre det.

 

Det er også blitt litt snakk om et evenuelt nytt album. Hvordan blir i så fall det nye låtmaterialet? Blir det mye likt de 2 nye låtene på re-utgivelsene?

 

Det er ikke godt å si. Tanken bak de 2 nye låtene var at vi skulle gå i studio, spille de inn, og la det bli med det. Vi ville han en litt mer spontan sound, å ikke overanalysere, og dissekere alle elementene i hjel, slik vi hadde en vane av å gjøre i gamle dager. Men ingen vet om det blir noe nytt Artch album. Det hadde vært moro. Og med dagens teknologi så er det jo mye enklere å spille inn noe. En trenger jo snart kun en laptop, så har du studio der og da. Så kun tiden vil vise hva det blir med det.

 

DVD’en er nå ute. Hvordan vil den bli markedført? Gir dere den ut selv, eller blir det et selskap som tar seg av distribusjon, salg osv?

 

Magne Østby har ansvaret for den utgivelsen, så det kan vel sies at vi gir den ut på egenhånd. Magne er jo på mange måter bandets 6. medlem. Det jobbes med å klarere en distributør, og den er tilgjengelig for salg på vår hjemmeside www.artch.net. Vi håper vi kan få den ut til så mange fans som mulig.

 

Da takker jeg for et meget hyggelig intervju, og ønsker Geir, Cato, Bernt, Eirikur, Gudmund og Jørn lykke til videre!