Gislis første langspiller er et album av den typen man ikke får det helt store kicket av. Og det er ikke ment negativt nødvendigvis. Plata fremstår for meg som et album av den typen man mer enn gjerne hører på, men som ikke er et ”killer” album. Og det behøver det vel heller ikke være. ”Killer” album er det dessuten svært få av i disse tider. Siden det er et debut album skal man kanskje ikke være for  forventningsfull og kravstor. Gisli er en musiker som vi helt sikkert kommer til å høre mer av i fremtiden. En god andel mediadekning har det også blitt på mannen etter hvert. Så det mangler ikke på oppmerksomhet nå rundt slippet av skiva.

Musikken på plata er en hybrid av mange musikalske sjangere. Gisli låner litt her og der, og setter det sammen til sin egen musikalske stil. Pop, rock eller litt hip-hop.  Alle instrumentene trakterer han selv, og de han ikke kunne spille fra før, men som han trengte i musikken sin,  lærte han seg å bruke.  Han har også sans for det å leke med ord og formuleringer som gjør at det blir morsomt å følge med på tekstene fra tid til annen. Og for å dra det litt ut på viddene, så bekymrer han seg over det å ha Cadillac  mens man ikke har råd til bensinen. En problemstilling som også Bon Scott i AC/DC tok opp i låten ”Down payment blues”. Mulig Gisli er en liten AC/DC fan.

”How about that?” inneholder en del gamle kjenninger som tittellåten, ”Go  get èm tiger” og ”Passing out” som alle er fine låter. Av de ”nye” så falt jeg for den litt melankolske ”Worries”, ”The day it all went wrong” og den litt Prince aktige ”I don`t fight”.  Ellers så inneholder plata jevnt over kurante låter. Gisli greier med sin stil og sitt ordbruk, og sin musikk å levere et album som ikke er det værste utgangspunkt man kan ha for å starte en solokarriere.

Islendingen fortjener å bli tatt inn i varmen med dette albumet. Og du kan mer enn gjerne spandere noen kroner å kjøpe skiva når den kommer i butikken. 6. september er datoen.  ”How about that?” er en helt godkjent debutskive.

Tekst - Bård Brandt