Plata ble sluppet på markedet i november 1974, og man kan godt si at den skilte seg radikalt ut fra det som ellers foregikk på den musikalske fronten i det året. Abba vant Grand Prix, og glamrocken begynte å gjøre seg gjeldende for alvor. Synthesizeren var fortsatt et instrument forbeholdt de få, mest på grunn av pris. En synth kostet; i følge Kraftwerk selv, like mye som en folkevogn, og instrumentet ble vel fortsatt sett på som et redskap for spesielt interesserte.

Det hadde vært eksperimentert med elektronisk musikk i mange år allerede, men noe stort kommersielt gjennombrudd for denne måten å lage musikk på hadde det ikke blitt noe av foreløpig. Noen få enkelttilfeller var det dog: Walter Carlos fikk stor oppmerksomhet for sine "Switch on Bach" plater. Den første tror jeg kom i 69. Hot Butter fikk en hit med Pop Corn i 72, og Tangerine Dream ga ut den kritikerroste Phaedra samme år som Autobahn kom ut.

Synthesizeren ble prøvd ut på mange forskjellige måter. Band som Hawkwind brukte den til å lage ganske spacet atmosfære i sine låter. Chicory Tip lagde små pop låter med synth som et morsomt innslag i sangene. Japaneren Isao Tomita lagde sin elektroniske versjon av Claude Debussys musikk med "Snowflakes are dancing", og Rick Wakeman beviste at han var en virituos trollmann på keyboard både i Yes og på etter hvert på sine mange soloalbum. Og progbanda brukte den til å skape ofte rene episke stemninger i sine til tider eviglange låter. Men ren elektronisk popmusikk var det vel heller fint lite av. Instrumentet ble fortsatt sett på som et musikalsk "leketøy" som man kunne lage rare lyder til låtene med.

Kraftwerk som band hadde eksistert siden slutten av 60 tallet. Først som "Organisation" som ga ut et album; "Tone Float" i 1970. Senere forandret Florian Schneider og Ralf Hütter både navn og "line up", og Kraftwerk var et faktum. Og om Organisation kan nevnes følgende: Synth bandet Orchestral manoeuvres in the dark kalte sitt andre album fra 1980 for Organisation som en liten hyllest til Kraftwerk. De gjorde en cover av Neon lights på Sugar tax albumet fra 1991, og som ikke det var nok så gjorde Andy McCluskey vokaljobben på Karl Bartos bandet Elektric Musics låt Kissing the machine på skiva Esperanto fra 93. Men tilbake til det vi egentlig holdt på med. Kraftwerk ga ut Kraftwerk 1 og Kraftwerk 2 i 1970 og 71. Med i besetningen den gang var blant annet Klaus Dinger som senere ble medlem i et annet klassisk tysk band, NEU!. Musikken var veldig lite elektronisk på de to platene. Men på tredje albumet Ralf & Florian i 73, var det elektronikken som stod i sentrum. Musikken var fortsatt en smule sær og appellerte vel mest til den mer spesielt interesserte massen. Men så kom Autobahn.

På Autobahn var besetningen, i tillegg til Schneider og Hütter, utvidet med Klaus Röder og Wolfgang Flür. Og under den etterfølgende turneen ble Röder skiftet ut med Karl Bartos, og dermed hadde Kraftwerk fått sin klassiske line up. Plata ble som sagt sluppet November 74. Selv stiftet jeg første gang bekjentskap med denne plata sånn rundt 75-76 tror jeg.

Det var som å komme inn i en totalt ny musikalsk verden som man ikke hadde det minste kjennskap til at den eksisterte. Grunnen til at jeg kjøpte skiva er litt uklar, jeg var bare en 10,12 år, men det at jeg var bilinteressert ,og at coveret bestod av et motorveiskilt var nok en utløsende faktor. Bak på omslaget hadde de også trykket teksten på tittelsporet, og bandoppsetningen er også med.  Albumet kom også ut med et annet cover, som jeg først fikk på senere utgaver når jeg måtte erstatte mitt slitte første eksemplar, og når den etter hvert ble innkjøpt på CD. Coveret var egentlig, og er i sammenligning med senere cover også, et spesielt omslag til Kraftwerk å være.

I likhet med etterfølgende plater forteller coveret også her tydelig om hva plata hovedsakelig dreier seg om. Det er, på en udefinerbar måte, ganske så "poetisk" og kunstnerisk i uttrykket. Bildet viser(som du sikkert kan se på bildet som er i tillegg til denne artikkelen)  en motorvei som snor seg over en grønnkledd ås. Bak fjellene skinner solen fra en nesten skyfri himmel.

Mot oss kommer en stor Mercedes som representerer den øvre klassens måte å komme seg frem på, mens fra oss på bildet kjører en Folkevogn "Boble" som er akkurat som i bilens merkenavn nettopp en folkevogn. En vogn for det bredere lag av befolkningen. To kjøretøyer som er noe man absolutt forbinder med både Tyskland og autobahn. Bildet er laget av Emil Schult som også var med og skrev teksten til låten.

Allerede her viser Kraftwerk at de kun trenger små enkle rim til å få frem meningen i musikken, noe som er ganske typisk for bandet i en del senere låter. På utgaven med "motorveiskilt"- coveret er teksten trykket på baksiden, mens på den andre utgaven er det ingen opplysninger overhodet. CD utgaven har samme cover som sistnevnte, men har med låtene og hvem som har skrevet dem på baksiden.

Hele side en er viet den litt over 22 minutter lange tittellåten. Vi hører en bildør som lukkes og en gammel motor som starter og vi er på tur. Den karakteristiske og lett gjenkjennelige melodien og rytmen gjør sitt inntog, og når vokalen kommer får vi også en fin og ganske riktig beskrivelse av en tur på autobahn. I tillegg til gjennomgangsfrasen "wir fahr`n fahr`n fahr`n auf der autobahn" så er første vers som følger: "Vor uns liegt ein weites tal, die sonne scheint mit blitzerstrahl". "Foran oss ligger en vid dal, og solen skinner med glitrende stråler", en beskrivelse som passer godt sammen med coveret med bilene på. Videre så kommer: "Die fahrbahn ist ein graues band, weisse streifen grüner rand". "Kjørebanen er et grått band med hvite striper og grønn rand".  "Jetzt  schalten wir das radio an, auf dem lautsprecher klingt es dann" er siste vers og blir omtrent som dette: "Vi skrur radioen på, og ut av høyttalerne klinger det".

Etter det siste verset kommer "Wir fahr`n auf der autobahn" i en slags "radio" stemme. Alt i alt er dette egentlig bare en kommentar til det man ser når man er ute og kjører. Dette er rett og slett tørre facts pakket inn i en musikalsk sammenheng. Og det fungerer utmerket. Noe av det som jeg kan huske som fascinerte meg mye, og som fortsatt egentlig gjør det, er sekvensen hvor bilene suser forbi. Alt kreert med elektronikkens hjelp, og det hørtes utrolig ut at man kunne få til noe slikt med bare å skru på knotter syntes jeg den gang. Et annet element, som også gjør låten lett gjenkjennelig, er rytmen i låten. Har du først hørt den så tror jeg du vil kjenne den igjen overalt. Etter at kjøreturen er over, er det tid for å snu plata (her går jeg ut i fra den gamle måten å spille plater på).

Side to består av fire spor som er av en mer eksperimentell karakter enn a-siden. "Autobahn" er nesten for en singleplate å regne. Hele side a er hovedsporet, og side to består av musikk bare for å få fylt ut siden.

Nå synes jeg ikke at side to av plata er direkte dårlig, men den blekner allikevel i forhold til a-siden. Musikken her bærer mer preg av det gamle Kraftwerk, og man kan si at side en er det "nye" Kraftwerk, mens side to er et slags farvel til det gamle.

Det hele åpner med "Kometenmelodie 1" som er en mer ambient låt en resten av sporene. En ganske så spacet musikalsk beskrivelse av en komet. "Kometenmelodie 1" sklir over i "Kometenmelodie 2" som er en betraktelig mer uptempo låt, og som også kan sies å være en av forfedrene til den melodiøse trance musikken som sulle komme mange år senere. "Mitternacht" som er neste spor, er en mørk melodi.

Her beskrives, ad elektronisk vei, en tur inn i noe som mer høres ut som en grotte. Vi hører det drypper, og en flokk flaggermus flyr forbi. Vi hører også noe som sikkert skal være ulvehyl for å gjøre det litt skumlere. Både denne låten, og den siste på side to, "Morgenspaziergang" oppleves som en ren demonstrasjon i hva man kunne greie å få til på en synthesizer den gang., og det er ikke til å komme unna at mange av oss var imponerte.

Tenk å få til alt dette ved bare å skru på knotter. Så var det siste sporet "Morgenspaziergang". En så avgjort mer lystig låt en den foregående. Her får vi fuglesang og rennende vann, og det hele har en svært så munter stemning i seg. Denne låten er rett og slett et lydmaleri, og er vel en av de mer "kunstneriske" sporene til Kraftwerk.

Etter "Autobahn" kom platene til Kraftwerk ut i relativt greit tempo fram til "Electric cafe" i 86. Fra da gikk det 17 år før neste studio  album , "Tour de France" kom. Da har jeg sett bort i fra mix albumet som kom i 91.Nevnes bør vel også at det ble gitt ut en live cd i serien Concert classics i 98. Den inneholder en litt annen låtrekkefølge, samt at "Mitternacht" er utelatt. Vi får en 11 minutter  lang versjon av "Kometenmelodie", en nesten 22 minutters versjon av "Autobahn", og "Morgienspaziergang" del 1 og 2 på til sammen 14 minutter. Det står ikke hvor dette er spilt inn, men en utgivelse som er verdt å ta med seg for fans er det i hvert fall. Man må vel også regne med at det finnes mer live materiale der ute av både lovlig og ulovlig karakter.

Til slutt kan jeg si at selv om "Autobahn" var en viktig plate i sin sjanger, så er det ikke den plata som jeg har satt mest pris på i ettertid av Kraftwerks plater. De som kjenner meg fra barndommen har fortsatt minner om meg og denne plata(den ble ofte lånt bort med det påfølgende resultat at den ble levert tilbake med et rystende hode), men i de senere år har jeg blitt uhelbredelig forelsket i "Trans Europe Express", men det er en sak vi kan komme tilbake til når tiden er inne for det. Uansett er Kraftwerk et av de banda som har fulgt meg i oppveksten, og er et av de banda som tilhører barndommen og mange år i ettertid, og som kommer til å tone ut fra stereoanlegget selv om jag etter hvert befinner meg på gamlehjemmet. Derfor var det ekstra stas å få anledning til å se dem live på Rockefeller når de var der i Februar 04.

På den konserten beviste de at de fortsatt lager musikk som viser hvem som har lagt grunnlaget for mye av den elektroniske musikken som har kommet i ettertid. Jeg opplevde et band som rett og slett lånte beats og den grooven de selv har påvirket andre artister til å utvikle. Det var en tilstand av at dette var læremestrene som lånte ideen til læreguttene for så å gjøre det endra bedre selv. De spilte rett og slett skjorta av de fleste synth band som finnes. Og det pussige er at de har et sound som ingen, (med unntak av engelske Komputer) har greid å etterligne. De få tilfellene som finnes er av band som Yamo og Electric Music. Men så er det gamle Kraftwerkmedlemmer involvert der også.

Hva man enn måtte mene om dette bandet, så har det for lengst skrevet seg inn i de musikalske historiebøkene. Musikken deres kommer til å leve evig, de får nye fans, og de kommer helt sikkert til å ha innflytelse på nye talenter. La oss bare håpe at det kommer mer musikk fra dette bandet, som har gitt oss så mye bra elektronisk popmusikk. Så gjensto det da bare å ønske seg en jubileumsutgave av Autobahn.

Tekst - Bård Brandt