Allerede fra begynnelsen av viser deLillos hvor dyktige de er, og den ene sangen etter den andre holder god standard. Det tar ikke lang tid før publikum synger med. Allerede på andre låten, ”Finnes det en kvinne”, må man kunne ha hørt lyden fra publikum utendørs. Men selv om publikum er med og deLillos presterer musikalsk, er det noe som mangler. Rent teknisk er det nokså lav lyd i kor-mikrofonene, men det er ikke det som er det største problemet. Det store engasjementet i musikerne er ikke tilstede. De mangler gnisten. På et tidspunkt tidlig i konserten fikk man følelsen av at de faktisk ikke var så interesserte i det de holdt på med. Og slik fortsatte det dessverre. Da de kom til låt nummer seks, ”Du og jeg og livet”, en rolig ballade fra den nyeste ”Elling” filmen, virket det som om publikum mistet interessen, og man kunne tydelig høre snakking blant publikum som nesten overdøvet Lars Lillo-Stenberg bak pianoet, og Øystein Paasche med sitt finurlige blåsepiano.

Men så skjer det noe. Idet sangen slutter og riffet til ”Stakkars Oslo” blir spilt, virker det som om det våkner til liv også oppe på scenen. Publikum er på ny revet med. Ikke bare er musikken bra, men også lysshowet setter sitt preg på låten. Vi blir også servert de deiligste toner fra Lars Lundevalls gitar solo. Stemningen er der, og den blir varende. Nå kommer perlene på rekke og rad. deLillos tar oss med på en reise i selvmordstanker i ”Sveve over byen”, absurd nok, noe som publikum setter stor pris på. Og her får vi også erfare at det ikke bare er Lundevall som kan soloer. Lars Beckstrøm får vist seg på bassen, deretter får også Øystein Paasche noen sekunder for seg selv på trommene, og ikke nok med det, Stenberg på akustisk- og Lundevall på elektrisk gitar kombinerer en dobbel solo. Sangen avsluttes med tre stemt koring av Stenberg, Lundevall og Beckstrøm.

Etter en slik oppvisning er publikums interesse fanget. Og da kommer like gjerne ”Smak av honning”. Den sangen som derimot imponerte mest denne kvelden var ”Hjernen er alene”. Aldri før har denne sangen vært så bra som den var live. Nok en gang får vi en gjennomført og riktig lyssetting, som markerer Paasches trommeslag og skaper silhuetter av bandets medlemmer på scenen. Vi blir også vitne til en ny dobbel gitarsolo ala Stenberg/Lundevall og kombinasjonen er rett og slett deilig å høre på.
 
Det er vel nesten unødvendig å nevne at ”Neste sommer” tok begrepet ”allsang” til nye høyder. Lundevall benytter sjansen til å vise frem sine dyktigheter på gitaren og avslutter med en overgang til riffet på ”Kokken Tor”. Det ble anledning for mange gitar soloer denne kvelden, men en av de lengre kom på avslutning av ”Kokken Tor” av Stenberg selv.

I begynnelsen av konserten virket det som om deLillos var uinteresserte, det samme kan ikke sies om slutten. Da ”Kokken Tor” var over og bandet forlot scenen, ble de applaudert inn igjen, og de tok ikke bare ett eller to ekstra nummer, men tre. Stenberg er og blir Neil Young fan, og kunne ikke komme foruten å ha spilt en av hans sanger. Bandet forlot scenen nok en gang, lyset kom på i salen, og enkelte var på vei ut av dørene, men flere ivrige publikummere fortsatte å applaudere. Og tro det eller ei, men deLillos kommer nok en gang ut, og denne gangen tar de sanger som folk har ventet på; ”Tøff i pyjamas” og ”Min beibi dro av sted”. Under avslutningen av ”Min beibi dro av sted” låner Stenberg ut gitaren sin til et heldig publikum, men kvaliteten på det som nå ble fremført er heller diskutabel.

Begynnelsen av konserten skremte meg, og jeg fryktet en konsert uten det store engasjementet. deLillos er ikke kjent for å være de som tar mest av på scenen, men det gledet meg at man mot slutten av konserten kunne se samtlige Lars hoppe rundt. Etter 20 år er det fortsatt futt igjen i karene, selv om det krevde fem-seks låter å få det fram. En ting er i alle fall sikkert: ”Festen er definitivt ikke over, det er mange år igjen!”

Tekst - Endre Vellene