Disturbed stiller sterk med fire album, det fantastiske banebrytende albumet The sickness fra 2000, Believe fra 2002, Ten thousand fist 2005 og Indestructible 2008.

Med seg på lasset hadde de Shinedown fra Jacksonville, Florida. Bandet har gitt ut tre solide album, Leave a whisper 2003, Us and them 2005 og The sound of madness 2007. Shinedown startet opp i 2001, og har siden da solgt over to Millioner album verden over. Shinedown er et fantastisk bra live band og tok scenen med storm. Det var bare synd at vokalisten hadde en dårlig dag, og falt helt igjennom denne kvelden. Men de fikk med seg publikum, og dro opp stemningen likevel. Vokalisten, Brent Smith, pratet og forklarte litt vel mye mellom låtene, og lange introer gjorde at folk begynte å kjede seg ganske tidlig i settet. Som "få i gang folk band", var det langt fra misson acomplished, for og si det sånn.

Da Drowning pool med "Let the bodies hit the floor" ble spilt på anlegget på Sentrum scene før Disturbed skulle entre scenen, så skal jeg love dere at det ble liv! Makan til allsang har jeg ikke hørt. Stemningen gikk i taket fra 0 til 100 på 3min.

Forventningsfulle som små barn på julekvelden, stod folk bare og måpte da David, vokalisten ble trillet ut på scenen på skikkelig Hannibal Lekter vis. Straightjacket, maska og hele pakka. Her ble virkelig standarden satt!

Det var en helt grei settliste, med god blanding av nye og gamle låter. Men det var ingen tvil om at folk sang høyest når de dro låter fra første plata, “The sickness“. Men for all del, da de spilte coverlåten, “Land of confusion”, var stemningen til og ta og føle på. Gullkorna kom på rad og rekke, “Ten thousand fists“, “Stricken“, “Stupify“, “Indestructible“, “Inside the fire”, for å nevne noen. Man må heller ikke glemme den herlige medleyen som kom på slutten av showet.

Selv om stemmen ikke var helt på G, så gav bandet ALT. De var fantastiske på scenen, og eide både rommet og nabo gården. Dette var en maktdemonsrasjon, og undertegnede gleder seg veldig til neste gang disse gjester vårt land.

We all are Disturbed.

Tekst og foto - Ida Widell