West Coast Riot

Torsdag 25.06

Suicidal Tendencis
Dette er et av banda som la grunnlaget for ordtaket "crossover metal", og var et av de første som krysset thrash metal med heavy metal. De starta opp i 1981 i Los Angeles i California av vokalisten Mike Muir, som forøvrig også er det eneste originale medlemmet igjen.

MEN man skal ikke avskrive dem for det. Suicidal Tendencies leverte som bare det i solsteiken på West Coast Riot. Var ikke akkurat  overdrevent mye folk på plass på brygga klokka tre på dagen, men nok til at det ble bra med liv.

Hittene kom som perler på en snor, You can´t bring me down, War inside my head, Send me your money, Possesed to skate, Cyco vision og How will I laugh tomorrow for og nevne noen. Fullt trøkk, og overraskende bra live, selv om jeg helst skulle ha sett de på en liten club.

Før siste låta inviterte de en god del publikummerer opp på scenen. Disse fikk hoppe og sprette sammen med bandet. Et artig innslag. Det skal også nevnes at de har en ganske stødig trommis, både i vekt og spillestil. Alt i alt et vellykket show.

Raised Fist
Raised Fist er 5 gutter som spiller hardcore. De er fra Luleå i sverige, og de spiser tydligvis dynamitt og kanoner til frokost hver dag. Detta her var helt sjukt! Inspirasjonen til navnet sitt har de fått fra Rage Against The Machine låten Know your enemy, der teksten går Born with an insight and a raised fist. Kvintetten har fire album med seg i baklomma og det femte begynte de innspillinga på i april 2009, og skal etter planen slippes 7 September 2009.

Ydmyke som få, leverte de knallgod hardcore av beste sort. Vokalisten Alexander "Alle" Hagman så ut som en atlet med maks energi der har spurta rundt på scena, hoppet flere meter i lufta og sang som et grinete villsvin. Hvis jeg fikk med meg korrekt, så hadde deres gamle trommis kjørt av veien 2 uker før konserten og lå i koma. Hans kone og to barn satt ved hans side og ventet på at han skulle våkne. Så det var med blandede følelser de stod på scena den dagen. Låt nr 2 Pretext gikk derfor til han, fulgt av ordene "Håper du våkner snart"!

Vokalisten Alexander nevnte ved flere anledninger at de syns det var kjempestort og få spille for et så stort publikum, og at han ikke sa det for å, i hans ord "slikke ræv", men fordi de mente det. Og det tror jeg faktisk de gjorde, makan til jordnære mennesker ser man ikke hver dag. Så A+ til hele bandet for deres opptreden og innlevelse.

Sick Of It All
Sick Of It All ble dannet i Queens New York av brødrene Lou Koller vokal, Pete Koller gitar, Armand Majidi trommer og Rich Cipriano bass i 1986. Bassisten er nå Craig Setari men resten er som det skal.

Bra lyd, bra vær og bra band, det var en fantastisk kombinasjon. Publikum var i kjempeform, sang med på det som var og moshet det de orket i solsteiken.

De dro hele seks låter fra det siste albumet og de åpnet ballet med Uprising Nation. Resten fra siste albumet Death to Tyrants var Take the night of, Machete, Faithless, Always war og Die Alone.

Vokalisten masa stadig om circle pit, noe som ikke er så enkelt da de hadde pressa ut gjerdet på midten for og få til en sånn "Hello Im the singer" ramp.

Men publikum visste råd, de laga heller en circle pit på vær sin side og sprang og sang til de falt om av heteslag.

Undertegnede skal helt klart se dette bandet igjen, igjen og igjen.



Metaltown

Fredag 26.06

Dagen begynte med å få vite at Michael Jackson var død. Må jo si det var et lite sjokk! Solen skinte for øvrig, og det var vanskelig å finne skygge på festivalområdet. Av programmet så vi at dette var den travleste dagen. Interessante band hele tiden, så det ble nesten å løpe fra konsert til konsert.

Dead By April
Bare hørt noen få låter fra dette svenske bandet. Et metalcore band fra Göteborg som beskriver seg selv som en pop metal explosion. Helt greit, men det begynner å bli tretten på dusinet av denne typen orkestre. Tydelig et band for jentene. De var i flertall foran scenen. D.B.A fungerte bra live, men det var ikke helt det store.

Pain
Etter konserten på Sweden Rock skuffet Pain litt på Metaltown. Spillemessig var det bra, men vokalen var dårligere, og det var jo ikke så lenge siden sist. Dette var ikke verdens undergang, for bandet hadde med seg et pyro show som varmet! De øste ut svart konfetti som la seg som et teppe rundt på området, og ble virvlet opp av vinden resten av festivalen. Peter Tägtgren valgte denne gangen å dedikere låta Bitch til Michael Jackson, så får folk reagere som de vil på det!

Napalm Death
Bandet som for 25 år siden oppfant grindcore, framførte helt sikkert sin musikk greit, men dette klarte jeg ikke helt å henge med på som vanlig. Sier som vanlig, for man har jo faktisk sett bandet noen ganger. Første gangen var ca i 1992. Siden den gang har noen i bandet fått kortere hår, og enkelte andre har fått måne, men de er fortsatt tro mot stilen sin, og skal ha for det.

Trivium
Dette var jo tøft! Prøvde meg med en plate for noen år siden, men fikk aldri taket på dette bandet. Lurer virkelig på hvorfor nå! Også dette bandet har en blanding av clean og brøle vokal. Men det ble gjort på en bra måte, og musikken var spennende. Trivium strålte en enorm glede fra scenen! De så virkelig ut til å kose seg der oppe i varmen.

Meshuggah
Du verden for en skuffelse! Var lyd mannen til stede i Göteborg i det hele tatt? På steder der bare gitaren skulle spille mens de andre holdt kjeft, synes jeg vi kunne fått gleden av å høre denne gitaren! Så ut som bandet på scenen ikke helt skjønte hva som skjedde heller. Dette var faktisk så skuffende at jeg ikke orket mer enn et par - tre låter, men det var ikke bandet sin feil! Synd at man skal være så avhengige av lyd når man spiller konsert!

Hatesphere
Guttene i Hatesphere fra Aarhus Danmark spilte selfølgelig inne i det lille, varmeste og klammeste telte som finnes hvis man ser bort ifra Wet Stage på  Wacken, hvor det pleier og dryppe svette fra taket. Selv om det var badstu-temperatur inni der så var det nok av folk som klemte de svette kroppene sine sammen og ventet på Danmarks nye konger. Med hensyn til navnet Hatesphere (hatsfæren) skulle man jo tru at dette er sinna møkkete folk som bare gjør jobben sin. Men det var det så absolutt ikke! Fem kæll som smilte fra øre til øre, kløp hverandre i rumpa og tullet verre var det som entrer scena i det glødende teltet.

Så ble det alvor, de harvet over publikum med tittel sporet på den siste plata "To The Nines" fulgt av "Even If It Kills Me". Mye fra den siste skiva, og det var det ingen som gråt for. Med seks plater så er de mye og ta av, og man koste seg stort sett uansett hva de spilte.

Det låt knall fett, og med så klar lyd så var det en fryd og høre trommisen Dennis Buhl hamre løs på slagverket. Gitar soloene kom også veldig godt fram i lydbilde noe som var flott siden de hadde mer enn en solo som fikk håra til og reise seg i nakken. Peter "Pepe" Lyse Hansen som spiller gitar er nå det eneste originale medlemmet som er igjen. Jackob Nyholm tok over for den andre gitaristen Henrik "Heinz" Jacobsen i 2007. Jonathan Albrechtsen som har tatt over mikrofon stativet etter Jacob Bredahl overbeviste publikum om at han er mer en verdig sine nye sko.

Volbeat
Nå er det snart nok for meg. Orket da heller ikke å se stort av konserten. Volbeat begynner vi å bli lei av! Dette var som på Sweden Rock. Selv om vi ikke så, så hørte vi det.

Disturbed
Dessverre var også dette en dårlig konsert! Makan til svak vokal! Mannen kom inn i sitt Hannibal Lecter kostyme i år som på Sweden Rock i fjor. Har ikke bandet klart å finne på noe nytt på året som gikk? Dette var vel dagens tammeste! Da jeg så dem i fjor på Sweden Rock, skrev jeg at vokalisten eide festivalområdet med campingen bak. I Göteborg virket han bare som en klovn!

Bullet
Bullet klarte heller ikke her å slå prestasjonen fra Rockefeller som forband for Hammerfall. Det var en helt grei opptreden, men var ikke samme gutsen. Har de gjort for mange konserter så det holder på å bli ren rutine? Nei da, de så ut til å kose seg på scenen, men det var noe som manglet. En ting er i alle fall sikkert. Bullet passer bedre på små scener som Rockefeller og teltscenen på Metaltown, enn på festivalscenen de spilte på på Sweden Rock.

Slipknot
Har aldri blitt helt venn med musikken til bandet, men showet var noe av det råeste man har sett på en festivalscene (om man da ser bort i fra In Flames)! De maskerte gubbene hadde ikke lagt noe til side, og hadde med seg et enormt show! Maskene er jo et show i seg selv, men måten scenen var bygget ble det mye mer. Det var også tøft med trommene som ble løftet og snurret rundt. Så selv om dette ikke er favorittbandet, fikk man da noe ut av denne konserten. Var også fint gjort at de avsluttet kvelden med Jackson låta Beat It.

Lørdag 27.06

Evergrey
Evergrey var først ute denne solskinns dagen. Har sett bandet en del ganger, men misset dem av diverse grunner flere. Sånn skulle det også gå denne dagen. Vi gikk tidlig for å slippe Evergrey syndromet, men da vi kom til bilen, hadde noen knertet ruta, så da ble det telefoner og Falck isteden for Evergray og The Haunted. For øvrig samme to band vi misset i 2006. Så nok en gang ble vi drabbet av Evergray syndromet.

My Dying Bride
Nok et band som har blitt opplevd som forband for andre før. Derfor var jeg klar over at dette ikke var muntert i det hele tatt. Mørk og dyster musikk. Og da vokalisten sa at det var en varm og pen sommer dag, men at det var over med det nå, mente han det sikkert helt fra hjerte roten!

Dette var så dystert og kjedelig som det kunne bli! Tror ikke jeg var alene om å synes det. Virket faktisk som de på første rad stod og ventet på neste konsert.

Mustasch
Helt klart dagens, om ikke festivalens vinnere! Mustasch er ok på cd, men live sparker de helt klart mye hardere! Det svingte helt sykt, og publikum var like entusiastiske som på headlinerne! Vil kalle det trailer metal, noe som bør oppleves i levende live! Vokalist, Ralf Gyllenhammar eide virkelig festivalen! Han var i topp form! Noe vi også fikk se etter konserten. Han gjorde et intervju, og man har sjelden sett et artigere! Han skrek og gapet, og midt i greiene tok han like godt og latet vannet på gjerdet i presse området.

Opeth
Opeth gjestet Metaltown også i 2006. Den gangen var det mer interessant å se på rigging av scenen Motörhead skulle spille på. Dessverre gikk riggingen så kjapt at vi ikke kunne få med oss at scenen ved siden av ble gjort klar. For Opeth var fremdeles kjedelig! Ikke noe show, og treg musikk. Er litt skuffet over meg selv som ikke klarer dette bandet. Har gang på gang blitt fortalt at dette er noe virkelig bra. På Metaltown 09 klarte de nok en gang ikke å overbevise meg!

Dir En Grey
Små japanske menn med en vokalist som ikke eide begrensning på stemmen sin. Helt klart et band som hadde flest tenårings jenter som fans. Trodde nesten det var et boy band som skulle entre scenen. Hørte til og med at noen ropte “gift deg med meg” til en eller annen av de fem små. Da bandet gjestet Arenaen i Stockholm i 2008, var det utsolgt, og fansen teltet utenfor nesten en uke før konserten!

Musikken var slettes ikke verst heller. Dette var meget spesielt, men verdt å ta en ekstra lyttings på. 

Marilyn Manson
Så var det o-store slemme sin tur. Må være helt ærlig og si at jeg aldri har likt musikken til Manson, men jeg var da og så han i Oslo sist han var der. Showet var verdt inngangspengene i seg selv! Derfor var det veldig spennende å se hva han kunne klare å få til med et begrenset show på en festival. Han fikk faktisk til en hel del! Som sakt, musikken klarer jeg meg uten. Bandet var for så vidt tight, men Mansons vokal var ikke helt i verdensklasse. Men selv med hanglende vokal og begrensede effekter, klarte han å få nok ut av det han hadde av show til at det faktisk ble et spennende show. Det gikk mye på film klapper og andre Hollywood effekter. Han hadde også en gjennomsiktig stoff boks med lys rør inni som han i løpet av en låt rev seg ut av.

En helt grei avslutning på en varm festival, som ellers ikke klarte å  by på det helt store.

West Coast Riot / Metaltown
Selv om det var mye man fikk sett i årets utgave av festivalene, var det kanskje ikke det beste man har opplevd på festival i Göteborg. Men for all del, det var veldig god stemning, og det forundrer meg mye om vi ikke drar på besøk også neste år. Og vi hadde i alle fall flaks  med været!

Tekst - Steinar Jørgensen & Ida Widell
Foto - Steinar Jørgensen