Det er noe nedslående over det salmesyngende koret på åpningssporet, kun akkompagnert av helt enkelt orgelspill og noen kirkeklokker. Hva har dette å gjøre på denne skiva????

Det er mye stressende synthspilling her, såpass mye at vokalen nesten forsvinner til tider. Skivas andrekutt, Taxmannen, er et eksempel på dette. Og hvor har de gjort av gitarene?

Heldigvis tar det seg opp lengre ut på albumet. På deres førstevalg som singel, Töntarna, er vokalen lengre fremme igjen, og alt høres med en gang mye bedre ut.

"Det finns inga ord" setter tankene over i litt U2-modus. Melodiøst, vakkert og gitarspillet er lengre frem igjen.

All sang er på svensk og det følger med tekster inne i omslaget. Pluss for dette!

Produksjonen vil jeg driste meg til å kalle variabel. F.eks. koring som nesten forsvinner på noen låter, og som er helt fin på andre.

Anbefaling: Liker du Kent? Eller 80-talls synthmusikk? Da bør du nesten få med deg dette, hvis ikke, styr unna.

Tekst - Edvard Framvik